Av Magne Njåstad – professor i historie ved NTNU.
Tingordningen og lovverket medfører et sentralt element av kontinuitet mellom høymiddelalder og tidlig nytid. Den lokale tingordningen bestod i teorien nokså uendret fram mot slutten av 1500-tallet, lovverket til slutten av 1600-tallet. Visse rettslige funksjoner på et høyere nivå viser også en stor grad av kontinuitet gjennom perioden. Det gjelder lagtingenes, dels kanslerens rolle, og riksrådets rolle som en ad hoc-preget høyeste rettsinstans. Den største endringen fra første halvdel av 1300-tallet er at kongemakten først delvis, deretter permanent, befinner seg utenfor rikets grenser, og at båndet mellom rikselite/øvrighet og lokalsamfunn dermed kan se ut til å svekkes.
Tingene blir dermed en arena for lokal offentlighet og lokal konfliktløsning med svekkede vertikale bånd. En mulig konsekvens av dette er at lokale eliter fikk en mer dominerende rolle i det lokale rettsstellet. Slik sett kan vi snakke om en «lokalaristokratisering» av det lokale rettsstellet. Samtidig blir lagmennenes rolle som en nasjonal juridisk og politisk elite tydeligere i løpet av perioden. På sett og vis forsterkes dermed «det norske system» med en kobling mellom lokale og nasjonale eliter i kombinasjon med en høy grad av juridisk selvforvaltning på lokalt nivå.
På 1500-tallet ser vi flere endringer og viktige reformer av det lokale rettsstellet, dels etter initiativ av norske eliter. Koblingen til en norsk aristokratisk og geistlig rikselite blir brutt fra 1537. Fra 1590-årene finner vi både en mer fast appellordning fra lavere til høyere rettsinstanser, og innføringen av sorenskriverembetet, noe som medfører økt skriftliggjøring av rettsprosessene, enklere ankeprosesser og over tid en sterkere statlig kontroll med rettsstellet også på lokalt nivå.
Dag 1/sesjon 2 – kl. 15.00.
