Av Erik Opsahl – professor ved NTNU.
Utgangspunktet er striden om den norske tronen i 1448-50 mellom den svenske Karl Knutsson Bonde og tysk-danske Kristian 1. Det skjedde i en periode som har vært karakterisert som «det gamle norske rikets solnedgangstime», ei tid uten statsbygging eller maksimalt en «reststat» i Norge. Tronstriden var ikke desto mindre trolig avgjørende for Norges videre historie. Tilhengerne av Karl blant aristokratiet mobiliserte befolkningen rundt om i landet som støtte. Det er bevart brev fra trønderne, vossingene, hedmarkingene og opplendingene samt romerikingene. Sistnevnte hevdet at de tidligere var blitt presset til å utstede hyllingsbrev for Kristian. Dessuten har vi hyllingsbrev for Kristian fra hedmarkinger, gudbrandsdøler og østerdøler, samt trøndere etter at Kristian hadde seiret. Også da Kristian 2. var drevet i landflyktighet i 1523, ble befolkningen sønnafjells mobilisert til å hylle Fredrik 1. som norsk konge.
I motsetning til en utbredt oppfatning av norsk politisk historie i seinmiddelalderen som en sammenhengende, bratt nedgang uten norsk politisk vilje og handlekraft vil perioden bli beskrevet som dynamisk med flere avgjørende situasjoner der utfallet og den videre utviklingen ikke var gitt. Det vil bli koplet til den politiske utviklingen i tidlig og høymiddelalder fram til det relativt sterke, arvelige enekongedømmet ble etablert i 1200-tallet. Mobilisering av befolkningen til å støtte og hylle kongsemner og tronkandidater og tingets plass i den politiske prosessen vil være i sentrum. Ettertida gir fasiten for hvordan det gikk, men ikke hvordan det kunne ha gått. Et slående fellestrekk er at tilslutning fra befolkningen søkes i perioder der den politiske situasjonen er flytende og mer åpen, enten det er tidlig eller seinmiddelalder, mens befolkningens reelle deltakelse blir svakere når sentralmakta er sterkere.
Dag 1/sesjon 2 – kl. 13.45.
