Av Marthe Hommerstad – Ph.d. i historie fra UiO. Arkivar ved stortingsarkivet.
Stortinget ble den nye nasjonale arenaen for politisk samhandling etter 1814. I årene etter var det ingen lokale folkevalgte organer som kunne måle seg med parlamentet når det gjaldt innflytelse på styre og stell. Ved innføringen av formannskapslovene i 1837 ble det igjen en lokal arena for politisk innflytelse. Samtidig var lokale organer og arenaer, som bygdeting og skolekommisjoner steder hvor en kultur for påvirkning og politisk handling kunne utvikles, og hvor lokal påvirkning kunne få store konsekvenser. For stortingsrepresentanter utenfor embetsmannsstanden og den økonomiske eliten var disse lokale arenaene viktige, og de forble viktige som en rekrutteringsarena for fremtidige representanter.
Ideen om det offentlige tinget med folkelig påvirkning, for noen en arv fra sagatidens lagting, skulle også bli bestemmende for et av de store stridsspørsmålene under 1800-tallet. Innføringen av juryen i lagmannsretten og prinsippet om å bli dømt av sine likemenn var en strid mellom lekmannens innflytelse mot en dominerende embetsmannselite, mellom opposisjon og posisjon i det norske politiske landskapet på 1800-tallet.
Jeg vil her forsøke å utforske forbindelsen mellom ideen om det middelalderske lagtinget, arenaene for lokal påvirkning og utviklingen av en politisk kultur på Stortinget som igjen peker frem mot lekmannens inntog i lagmannsretten fra 1889.
Dag 2/sesjon 3 – kl. 11.15.
