Av Bård Frydenlund – Direktør for Eidsvoll 1814, Norges grunnlovsmuseum.

Hendelsene i 1814 markerte et tydelig brudd i norsk historie med Grunnloven som den viktigste – fra å være del av et enevelde med hovedstad i København i januar, var Norge blitt et konstitusjonelt monarki basert på liberale rettsprinsipper som folkesuverenitet og maktfordeling (i union med Sverige), på slutten av året. Men til tross for den politiske revolusjonen, hadde den nye staten med seg tanker om hvordan Norge var forvaltet som politisk enhet i middelalderen. Dette preget retorikken i samtiden og bidro til at middelalderrikets institusjoner og aktører satte sine avtrykk i en nasjonsdannende offentlighet. Det påvirket også utviklingen av de praktiske løsningene for den unge staten, i sterk konkurranse med mer samtidige impulser fra inn- og utland. Kapitlet/artikkelen undersøker hvordan de middelalderske institusjoner (som for eksempel Landsloven) og den før-unionelle historien preget det politiske ordskiftet i tiden rundt 1814, og hvordan dette ble konkret forankret i forvaltningen av Norge. Dette belyses gjennom eksempler fra Riksforsamlingens forhandlinger og grunnlovsutkastene, og de mellomliggende lovsamlingene som var i bruk mellom Landsloven og Grunnloven.

For å vise forankringen av det fortidige i 1814-offentligheten vil det vises til hvordan middelalderhistorien ble behandlet i litterære og patriotiske kretser rett før den norske revolusjonen i 1814, som for eksempel i den historisk-filosofiske klasse i Det kongelige selskap av Norges Vel og i utvalgte eidsvollsmenns historieverker. Kapitlet/artikkelen drøfter avslutningsvis om og på hvilke måter Grunnloven kan ses som en kontinuitetsbærer for middelalderske institusjoner, og Landsloven i særdeleshet.

Dag 2/Sesjon 3 – kl. 10.45.

Uncategorized

Norge i tusen år

I år er det Eidsivatinget som fyller 1000 år. I 2030 er det slaget på

LES MER »

Se flere aktuelle saker her

Share on facebook
Share on twitter
Share on linkedin
Share on facebook