Av Randi B. Wæedahl – professor i middelalderhistorie ved NTNU.
Selv om både landskapslovene og Landsloven hadde som utgangpunkt at far, ektemann eller nære mannlige slektninger skulle være ansvarlige for og garantere kvinners rettssikkerhet, hadde voksne kvinner en viss rettslig handleevne. Andre faktorer enn rettsstatus og lovens bestemmelser påvirket også kvinnenes handleevne og førte til at det var forskjell på det handlingsrommet loven tilla dem og det kvinnene utøvde i praksis. Tidlig på 1520-tallet ble jomfru Karine Alvsdotter til Grefsheim på Hedmark (d. 1536) rette arving til Giske gård og gods på Sunnmøre. Karine fikk verken tilgang på gården, godset eller de inntekter de genererte fordi det ble holdt ulovlig av fru Ingerd Ottesdotter til Austrått (d. 1555).
Mens Ingerd var enke, var Karine er en av svært få ugifte adelskvinner vi kjenner fra norsk senmiddelalder. De var dermed begge «fullmyndige» etter loven og hadde både sterk rettsstilling og rettslig handleevne. Jeg vil nå bruke Karine og Ingerds tvist om Giske til å undersøke hvordan kvinner som i liten grad var underlagt formelle begrensninger gikk fram for å forsvare sine økonomiske interesser. Speilet deres fremgangsmåte lovens bestemmelser eller var det andre faktorer som påvirket handlingsrommet deres?
Som hjemmehørende på Hedmarken, soknet Karine til Eidsivatinget, men sedvane og særskilte standsprivilegier åpnet for at saker mellom adelens medlemmer kunne føres for og pådømmes av kongen, riksrådene og/eller menn av tilsvarende høy sosial status. Benyttet Karine og Ingerd seg av lagtinget eller andre lavere rettsinstanser i konflikten eller avgjorde deres sosiale status hvor saken ble ført og for hvem?
Dag 1/sesjon 2 – kl. 14.30.
